Glad, mumlet jeg og prøvde å feste ordet ned. Men det er et av disse ordene, som kjærlighet, som jeg aldri helt har forstått. De fleste som handler med ord har ikke mye tro på dem, og jeg er intet unntak - spesielt de store som lykkelig og kjærlighet og ærlig og sterk. De er for unnvikende og langt til relative når du sammenligner dem med skarpe, betyr små ord som punk og billig og falske. Jeg føler meg hjemme med disse, fordi de er skrapete og enkle å feste, men de store er tøffe og det tar enten en prest eller en tosk å bruke dem med tillit.
(Happy, I muttered, trying to pin the word down. But it is one of those words, like Love, that I have never quite understood. Most people who deal in words don't have much faith in them and I am no exception – especially the big ones like Happy and Love and Honest and Strong. They are too elusive and far to relative when you compare them to sharp, mean little words like Punk and Cheap and Phony. I feel at home with these, because they're scrawny and easy to pin, but the big ones are tough and it takes either a priest or a fool to use them with any confidence.)
Fortelleren takler å forstå lykkebegrepet, føle at det er like unnvikende som kjærlighet. Han uttrykker skepsis mot viktige ord, og antyder at de ofte mangler konkret betydning sammenlignet med enklere, hardere ord. Denne usikkerheten fører til at han favoriserer vilkår som er enkle og definitive.
Han reflekterer over kompleksiteten til meningsfulle ord som lykkelig, kjærlighet, ærlig og sterk, som ser ut til å bære for mye vekt og traumer. Derimot finner han klarhet og kjennskap i sløvt termer som punk og falske. Dette skaper en bevissthet om hvor utfordrende det kan være å engasjere seg med dype ideer sammenlignet med enkelheten i mindre, mer presise ord.