Jeg lurer ikke på, og du vil ikke heller, at når indere ser deres hustruer og barn sulte og deres siste kilde til forsyninger avskåret, går de i krig. Og så blir vi sendt ut der for å drepe dem. Det er en forargelse. Alle stammene forteller den samme historien. De er omgitt av alle sider, spillet blir ødelagt eller kjørt bort, de blir overlatt til å sulte, og det gjenstår bare en ting for dem å gjøre kamp mens de kan. Vår behandling av indianeren er en forargelse.
(I do not wonder, and you will not either, that when Indians see their wives and children starving and their last source of supplies cut off, they go to war. And then we are sent out there to kill them. It is an outrage. All tribes tell the same story. They are surrounded on all sides, the game is destroyed or driven away, they are left to starve, and there remains but one thing for them to do-fight while they can. Our treatment of the Indian is an outrage.)
Utdraget fremhever de desperate omstendighetene som indianerstammer står overfor under de indiske krigene. Forfatteren påpeker at når familier blir stående uten mat og ressurser, er det bare naturlig for dem å ty til å kjempe for å overleve. Sitatet gjenspeiler smerte og frustrasjon fra disse stammene når de blir presset til randen, og ser krig som deres eneste alternativ i møte med sult og fortvilelse.
Forfatteren fordømmer handlingene som er tatt mot indianere og skildrer situasjonen som en grusomhet. Han understreker at alle stammene deler en lignende situasjon av å bli hjørnet, jaget og fratatt deres tradisjonelle livsstil. Denne representasjonen fungerer som en dyp kritikk av behandlingen av urfolk, og oppfordrer leserne til å anerkjenne urettferdighetene de møtte i løpet av en svulst periode i amerikansk historie.