Jeg pleide å få et stort spark ut av å redde folks liv. Nå lurer jeg på hva faen er poenget, siden de alle må dø uansett. Å, det er et poeng, ok, Dunbar forsikret ham. Er det der? Hva er poenget? Poenget er å hindre dem i å dø så lenge du kan. Hva i helvete er poenget? Dunbar funderte i stillhet i noen få øyeblikk. Hvem i helvete vet.
(I used to get a big kick out of saving people's lives. Now I wonder what the hell's the point, since they all have to die anyway.Oh, there's a point, all right, Dunbar assured him.Is there? What's the point?The point is to keep them from dying as long as you can.Yeah, but what's the point, since they all have to die anyway?The trick is not to think about that.Never mind the trick. What the hell's the point?Dunbar pondered in silence for a few moments. Who the hell knows.)
Utdraget fra Joseph Hellers "Catch-22" gjenspeiler et dypt eksistensielt dilemma som karakterene står overfor. Én karakter uttrykker desillusjonering med verdien av å redde liv når døden er uunngåelig. Dette avhøret formidler en følelse av nytteløshet i deres innsats, mens han takler ideen om at til tross for deres beste innsats, møter alle til slutt den samme skjebnen til døden.
Dunbars svar fremhever spenningen mellom ønsket om å forlenge livet og aksept av dødelighet. Hans stillhet antyder at også han synes det er vanskelig å skille et klart formål. Til slutt erkjenner de begge at selv om målet er å forlenge levetiden så lenge som mulig, forblir det større spørsmålet om mening ubesvart, og illustrerer kompleksitetene i liv, død og den menneskelige opplevelsen.