Inntrykkelige menn i skvadronen som Dobbs og Captain Flume ble så dypt forstyrret av sultne Joe's skrikende mareritt at de ville begynne å få skrikende mareritt av seg selv, og de gjennomstikkende uanstendighetene de kastet ut i luften hver natt fra sine separate steder i Songben, ringte mot hverandre.
(Impressionable men in the squadron like Dobbs and Captain Flume were so deeply disturbed by Hungry Joe's shrieking nightmares that they woudl begin to have shrieking nightmares of their own, and the piercing obscenities they flung into the air every night from their separate places in the squadron rang against each other in the darkness romantically like the mating calls of songbirds with filthy minds.)
I historien blir karakterer som Dobbs og kaptein Flume stadig mer påvirket av sultne Joe's intense og urovekkende mareritt. De finner seg selv å dele i skrekken når sine egne drømmer forvandles til lignende marerittopplevelser, og viser frem kraften til kollektive traumer i skvadronen.
Denne delte psykologiske uroen manifesterer seg i form av høye og uanstendige utbrudd i løpet av natten. Disse ropene, selv om de er fylt med fortvilelse, tar på seg en poetisk kvalitet mens de resonerer i mørket, som minner om fuglesang, om enn besatt med en grotesk vri. Sammenligningen belyser det bisarre skjæringspunktet mellom skjønnhet og skrekk i sine opplevelser.