Det var bare for lett å si at voksne ikke likte historier som var enkle, og kanskje det var galt. Kanskje det var det voksne virkelig ønsket, søkte etter og sjelden funnet: en enkel historie der gode triumfer mot kynisme og dispair. Det var det hun ønsket, men hun var klar over at man ikke publiserte det faktum for vidt, absolutt ikke i sofistikerte kretser. Slike kretser ønsket kompleksitet, dysfunksjon og ironi: det var ikke rom for glede, feiring eller patos. Men hvor var moroa i det?
(It was just too easy to say that adults did not like stories that were simple, and perhaps that was wrong. Perhaps that was what adults really wanted, searched for and rarely found: a simple story in which good triumphs against cynicism and dispair. That was what she wanted, but she was aware of the fact that one did not publicise the fact too widely, certainly not in sophisticated circles. Such circles wanted complexity, dysfunction and irony: there was no room for joy, celebration or pathos. But where was the FUN in that?)
Ideen om at voksne iboende misliker enkle historier kan bli feil. I sannhet kan det hende at mange voksne lengter etter fortellinger der godhet råder over kynisme og fortvilelse. Dette ønsket forblir ofte uuttrykt, spesielt i mer sofistikerte sosiale omgivelser, der kompleksitet og ironi har forrang for glede og feiring.
Forfatteren uttrykker en lengsel etter historier som feirer enkle seire og emosjonelle dybde. I miljøer som prioriterer intrikate historier fylt med dysfunksjon, kan imidlertid den oppløftende enkelheten til en god kontra ond historie overses. Dette reiser spørsmålet om hvor glede og moro i historiefortellingen har gått, så mange lengter etter en retur til mer gledelige fortellinger.