James Madisons tid i både statlig og føderal regjering formet sitt syn på den amerikanske befolkningen. Han mente at "folket" ikke var en enhetlig, altruistisk gruppe, men snarere en kompleks samling av konkurrerende fraksjoner, hver drevet av sine egne interesser og regionale bekymringer. Denne bevisstheten om sosial fragmentering førte til at Madison anerkjente de potensielle farene som ble utført av demagoger som kunne utnytte disse divisjonene for sine egne partisanmål.
Madisons innsikt understreket hans perspektiv på styring og nødvendigheten av en sterk ramme for å håndtere fraksjonalisme. Han tok til orde for et system som kunne formidle de konkurrerende interessene i samfunnet, og hadde som mål å skape en balanse som ville forhindre at noen fraksjoner dominerer det politiske landskapet. Etter hans syn var en godt strukturert regjering avgjørende for å opprettholde stabiliteten midt i de forskjellige interessene som kjennetegner et demokratisk samfunn.