Non Omnis Moriar, sa Horace's Odes-jeg skal ikke helt dø. Ja, og han hadde rett. Så lenge folk husket, var ikke døden fullført. Bare hvis det i det hele tatt var noen som var igjen å huske, ville døden være fullstendig.
(Non omnis moriar, said Horace's Odes-I shall not wholly die. Yes, and he was right. As long as people remembered, then death was not complete. Only if there were nobody at all left to remember would death be complete.)
I teksten antyder sitatet fra Horace's Odes, "Non Omnis Moriar", ideen om at selv etter døden lever en del av et individ gjennom minner. Denne troen innebærer at virkningen man har på andre varer så lenge folk fortsetter å huske dem. Derfor kan essensen av en person vedvare utover fysisk eksistens. Alexander McCall Smith, i "andres sjarmerende quirks", utvider denne forestillingen, og understreker at ekte død bare kommer når det ikke er noen igjen å huske en persons liv. Dette perspektivet oppmuntrer til ideen om at minner og innflytelsen vi etterlater oss, kan holde oss i live i metaforisk forstand, og koble oss til de som husker oss.