Nå ser jeg barna mine, og jeg vet at de er figurer i et lykteshow, at deres følelse av varighet er en illusjon, fordi rundt oss er tid ustoppelig.
(Now I see my children and I know that they are figures in a lantern show, that their sense of permanence is an illusion, because all around us time is unstoppable.)
Sitatet gjenspeiler en gripende erkjennelse om arten av tid og liv. Foredragsholderen observerer barna sine, og anerkjenner dem som flyktige øyeblikk i en større, stadig skiftende fortelling, i likhet med figurer i et lykteshow som fengsler et øyeblikk, men ikke er permanente. Denne metaforen illustrerer hvordan livets forbigående kan skape en illusjon av stabilitet og kontinuitet, noe som gjør det vanskelig å erkjenne uunngåeligheten av endring.
Ved å sammenligne barna sine med kunstneriske anslag, understreker forfatteren den bittersøte naturen til foreldreskapet - og ranserer hvert øyeblikk mens han kjemper med forståelsen av at alt er midlertidig. Denne erkjennelsen kan fremkalle en dyp forståelse for nåtiden, og oppfordrer enkeltpersoner til å omfavne skjønnheten i flyktige øyeblikk til tross for den nådeløse tidenes gang.