Andres sorg og gleder har en måte å minne oss om våre egne; Vi delvis empati med dem fordi vi spør oss selv: hva med meg? Hva sier det om livet mitt, mine smerter, kval?
(Other people's sorrows and joys have a way of reminding us of our own; we partly empathize with them because we ask ourselves: What about me? What does that say about my life, my pains, my anguish?)
I sitt memoar "Reading Lolita in Teheran," Azar Nafisi reflekterer over den dype forbindelsen mellom individuelle følelser og kollektive opplevelser. Hun fremhever hvordan det å være vitne til andres kamper og triumfer ofte ber oss om å introspekt om våre egne liv. Denne empatien handler ikke bare om å føle for andre; Det fører også til at vi stiller spørsmål ved våre egne omstendigheter, smerter og gleder.
Nafisi antyder at handlingen om å engasjere seg med andres fortellinger kan belyse personlige sannheter. Den delte menneskelige opplevelsen gir en dypere forståelse av seg selv, da den fremkaller en følelse av solidaritet og ber om selvrefleksjon. Dette samspillet mellom ytre historier og indre følelser beriker vårt emosjonelle landskap, noe som gjør oss mer bevisste på våre egne reiser midt i latteren og tårene til de rundt oss.