Våre patenters alderdom sjokkerer oss på samme måte som våre barns vekst til modenhet gjør, men uten gleden.
(Our patents' old age shocks us in the same manner that our children's growth to maturity does , but without the joy.)
Azar Nafisis sitat reflekterer over de bittersøte følelsene relatert til aldring og endring. Akkurat som foreldre ofte blir forskrekket av hvor raskt barna vokser opp, kan enkeltpersoner føle seg sjokkerte over tidens gang og aldringsprosessen. I motsetning til den gledelige opplevelsen av å være vitne til et barns modning, kommer imidlertid aldringen av patentene våre en følelse av tap og tristhet. Vi kan føle oss hjelpeløse når vi konfronterer nedgangen i deres vitalitet og handlekraft.
Denne sammenstillingen fremhever de komplekse følelsene knyttet til både vekst og aldring. Mens barn bringer håp og fornyelse, fungerer nedgangen til våre eldste som en påminnelse om livets impermanens. Nafisi antyder at å erkjenne disse følelsene er avgjørende, da det lar oss navigere i de dype endringene i livene og forholdene våre. Til syvende og sist fremkaller sitatet en følelse av refleksjon over livets uunngåelige overganger, og oppfordrer oss til å verne om hvert øyeblikk.