Revolusjonen lærte meg å ikke bli trøstet av andre menneskers elendigheter, ikke å føle meg takknemlig fordi så mange andre hadde lidd mer. Smerte og tap, som kjærlighet og glede, er unike og personlige; De kan ikke endres i forhold til andre.
(The revolution taught me not to be consoled by other people's miseries, not to feel thankful because so many others had suffered more. Pain and loss, like love and joy, are unique and personal; they cannot be modified by comparison to others.)
I Azar Nafisis "Things I'm Silent om", reflekterer forfatteren over hennes personlige reise og innsikten som er oppnådd gjennom opplevelser av smerte og tap. Hun understreker at hver enkeltes lidelse er dyp og distinkt, og den kan ikke måles mot andres vanskeligheter. Nafisi tar til orde for å anerkjenne den unike naturen til ens følelser, i stedet for å føle trøst i ideen om at andre kan ha tålt dårligere omstendigheter.
Dette perspektivet oppmuntrer til en autentisk forståelse av personlig sorg og glede. Ved å erkjenne at smerte er iboende subjektivt, antyder Nafisi at det er avgjørende å hedre ens følelser uten å devaluere dem gjennom sammenligning. Meldingen resonerer som en påminnelse om å omfavne våre individuelle emosjonelle opplevelser, og gir rom for både sorg og lykke på en måte som er ekte og personlig.