De som er nær oss, når de dør, deler vår verden. Det er de levende verden, som vi til slutt, på en eller annen måte, bukker under for, og så er det domenet til de døde som, som en tenkt venn {eller fiende} eller en hemmelig konkubin, stadig vinker, som minner oss om tapet vårt. Hva er hukommelse, men et spøkelse som lurer på sinnets hjørner, avbryter vårt normale livsforløp, forstyrrer søvnen vår for å minne oss om litt akutt smerte eller glede, noe tauset eller ignorert? Vi savner ikke bare deres tilstedeværelse, eller hvordan de følte oss, men til slutt hvordan de tillot oss å føle oss om oss selv eller dem. {Prolog}
(Those who are close to us, when they die, divide our world. There is the world of the living, which we finally, in one way or another, succumb to, and then there is the domain of the dead that, like an imaginary friend {or foe} or a secret concubine, constantly beckons, reminding us of our loss. What is memory but a ghost that lurks at the corners of the mind, interrupting our normal course of life, disrupting our sleep in order to remind us of some acute pain or pleasure, something silenced or ignored? We miss not only their presence, or how they felt about us, but ultimately how they allowed us to feel about ourselves or them. {prologue})
Sitatet reflekterer over den dype følelsen av tap som oppleves når noen i nærheten av oss går bort. Det antyder at deres død skaper et skille mellom de levende riket og riket til de døde. Denne separasjonen lar oss kaste seg med minner som kan føles hjemsøkende, i likhet med et spøkelse som forstyrrer våre daglige liv og tanker, og minner oss om både glede og sorg. Våre minner fra kjære fremkaller ikke bare en følelse av lengsel etter deres tilstedeværelse, men påvirker også vår selvoppfatning og emosjonelle tilstand.
Dessuten fremhever sitatet hvordan minnene våre fungerer som konstante påminnelser om de emosjonelle forbindelsene vi hadde med de som er borte. Disse minnene inntrenger av vår fred, enten de fremkaller lykke eller smerte, og illustrerer den dype effekten som den avdøde har på livene våre. Til syvende og sist skaper deres fravær ikke bare et tomrom, men former også måten vi ser oss selv, og understreker det komplekse samspillet mellom tap og hukommelse i vår eksistens.