Mange mennesker skrev romaner; Faktisk, hvis man gjorde en undersøkelse på gaten, skrev halvparten av Edinburgh en roman, og dette betydde at det virkelig ikke var nok karakterer til å gå rundt. Med mindre, selvfølgelig, skrev en om folk som selv skrev romaner. Og hva ville romanene som disse fiktive karakterene skrev handle om? De ville være romaner om folk som skriver romaner.
(Plenty of people were writing novels; in fact, if one did a survey in the street, half of Edinburgh was writing a novel, and this meant that there really weren't enough characters to go round. Unless, of course, one wrote about people who were themselves writing novels. And what would the novels that these fictional characters were writing be about? Well, they would be novels about people writing novels.)
I Alexander McCall Smiths "Love Over Scotland" observerer forfatteren humoristisk den utbredte trenden med romanskriving i Edinburgh, og antydet at hvis du spurte rundt, vil mange lokale hevde å jobbe med en roman. Denne overflod av forfattere skaper en mangel på unike karakterer, noe som fører til et humoristisk dilemma for potensielle forfattere.
Ironien ligger i ideen om at hvis noen skulle skape karakterer som også er forfattere, vil historiene deres sannsynligvis gjenspeile det samme fenomenet å skrive om skriving. Dermed blir kreativitetssyklusen en selvreferensiell sløyfe, og fremhever utfordringene og quirkene i den litterære verden.