Forfatteren reflekterer over den vedvarende lidelsen i Afrika, og uttrykker et ønske om at urettferdighetene skal bli lovfestet fra eksistensen. Han erkjenner imidlertid at slik grunnleggende urettferdighet ser ut til å være et varig aspekt av menneskets eksistens. Til tross for innsatsen for å bekjempe disse ulikhetene, forblir de forankret, og fremhever en dyster virkelighet som samfunnet må møte.
Midt i denne kampen vurderer forfatteren den fattige situasjonen, som tåler motgang gjennom deres flyktige liv. Han vekker bekymring for hva som kan sies eller gjøres for å trøste de som lever i fattigdom mens de venter på rettferdighet eller en bedre mulighet, og understreker presserende situasjon og den begrensede tiden de må oppleve livet utover lidelse.