Noen ganger ser jeg rundt i stuen min, og det mest virkelige i rommet er fjernsynet. Det er lyst og levende, og resten av livet ser trist ut. Så jeg slår av den jævla tingen. Det gjør det hver gang. Få livet tilbake.
(Sometimes I look around my living room, and the most real thing in the room is the television. It's bright and vivid, and the rest of my life looks drab. So I turn the damn thing off. That does it every time. Get my life back.)
I Michael Crichtons "Airframe" reflekterer hovedpersonen over TV -virkningen i livet deres. De legger merke til at den livlige gløden fra TV -en ofte overskygger sløvheten i omgivelsene, noe som får virkeligheten til å virke mindre tiltalende. Denne erkjennelsen ber dem om å iverksette tiltak.
Ved å slå av fjernsynet, gjenvinner de sin virkelighetsfølelse og styrker livet. Denne handlingen symboliserer et ønske om å bryte seg løs fra distraksjoner og engasjere seg mer meningsfullt med verden rundt seg, og fremhever kampen mellom lokket av media og ektheten av levde opplevelser.