Ensomheten til den utvandrede er av en merkelig og komplisert art, for den er uatskillelig fra følelsen av å være fri, å ha rømt.
(The loneliness of the expatriate is of an odd and complicated kind, for it is inseparable from the feeling of being free, of having escaped.)
Den utvandrede opplevelsen er preget av en unik form for ensomhet som flettes sammen med en følelse av frihet. Denne følelsen dukker opp fra å forlate hjemlandet og dens vanlige bekvemmeligheter, og skape et paradoks der ensomhet kan oppfattes som både tyngende og befriende. Det gjenspeiler kompleksitetene ved å bo på et fremmed sted, der spenningen ved ny begynnelse ofte blir temperert av fraværet av kjente sosiale bånd.
I "Paris to the Moon" fanger Adam Gopnik denne intrikate følelsen, og fremhever hvordan utlendinger nyter deres uavhengighet, samtidig som de sliter med isolasjon. Handlingen med å rømme ens tidligere liv bringer en nyvunnet frihet, men det avslører også sterkt tomrommet til forbindelser som er igjen. Denne dualiteten etablerer et rikt bakteppe for å forstå forviklingene i utlendingen.