Den romerske historikeren Tacitus, som skrev rundt 98 e.Kr., observerte at de germanske stammene så ut til å opprettholde en distinkt identitet, uberørt av inngift med andre folkeslag. Hans perspektiv så på dem som en unik og ren nasjon, og demonstrerte et tidlig syn på etnisk integritet. Tacitus beretninger gjenspeiler en beundring for tyskernes opplevde kulturelle og fysiske unikhet, noe som bidro til mytologien rundt deres opprinnelse.
Martin Luther prøvde på lignende måte å etablere tysk identitet ved å spore en slektsgrenselinje tilbake til Adam, og anerkjente ham som forfedres skikkelse for kristne. Denne ideen om en direkte avstamning styrket ikke bare den nasjonale stoltheten blant tyskere, men forbedret også oppfatningen av deres kulturelle og religiøse betydning i sammenheng med europeisk historie. Sykes arbeid fordyper hvordan slike historiske fortellinger formet forståelsen av aner og identitet i Storbritannia og Irland.