"Din oppgave er å gå," svarte bestemoren. En stille kropp begrenser seg, en bevegelig kropp utvides, blir en del av helheten, men du må vite hvordan du går lett, uten tunge belastninger. Å gå fyller oss med energi og forvandler oss til å kunne se på hemmeligheten bak ting. Walking gjør oss til sommerfugler som reiser seg og virkelig ser hva verden er. Hva livet er. Hva kroppen vår er. Det er bevissthetens evighet. Det er forståelsen av alle ting. Det er Gud i oss, men hvis du vil, kan du sitte der og snu deg til stein.
("Your task is to walk," answered the grandmother. A still body limits itself, a moving body expands, becomes part of the whole, but you have to know how to walk lightly, without heavy loads. Walking fills us with energy and transforms us to be able to look at the secret of things. Walking turns us into butterflies that rise and truly see what the world is. What life is. What our body is. It is the eternity of consciousness. It is the understanding of all things. That's god in us, but if you want, you can sit there and turn to stone.)
Bestemorens ord fremhever viktigheten av bevegelse i livet. Hun antyder at å gå ikke bare utvider vårt fysiske vesen, men også forbedrer vår forbindelse med verden rundt oss. Ved å gå lett og uten byrder åpner vi oss for nye opplevelser og perspektiver som kan berike vår forståelse av tilværelsen. Denne transformasjonen lar oss oppfatte essensen av livet, kroppene og bevisstheten vår mer fullstendig.
Walking blir fremstilt som en metafor for personlig vekst og åndelig oppvåkning. Det symboliserer reisen mot opplysning og bevissthet, der vi kan se de dypere sannhetene i livet. Sammenligningen med sommerfugler antyder en metamorfose, og oppfordrer enkeltpersoner til å velge bevegelse fremfor stagnasjon. Turgåingen representerer et bevisst valg om å omfavne livets muligheter, og gjenspeiler det guddommelige aspektet i oss. Motsatt, å velge å forbli statiske fører til tap av vitalitet og innsikt.