Vi hadde to poser med gress, syttifem pellets med meskalin, fem ark med høydrevet blottersyre, en salthaker halvfull full av kokain, og en hel galakse av flerfarget overdel, downer, skriker, latter. Alt det for turen, men når du først er låst i en seriøs medikamentinnsamling, er tendensen å skyve den så langt du kan.
(We had two bags of grass, seventy-five pellets of mescaline, five sheets of high powered blotter acid, a salt shaker half full of cocaine, and a whole galaxy of multi-colored uppers, downers, screamers, laughers... and also a quart of tequila, a quart of rum, a case of Budweiser, a pint of raw ether and two dozen amyls.Not that we needed all that for the trip, but once you get locked into a serious drug collection, the tendency is to push it as far as you can.)
I "Fear and Loathing in Las Vegas" beskriver Hunter S. Thompson levende en omfattende samling av narkotika, og maler et bilde av overflødig og kaotisk overbærenhet. Han lister opp mange stoffer inkludert gress, meskalin, syre, kokain og forskjellige stimulanser og depressiva, som viser en livsstil dypt forankret i motkulturen og medikamenteksperimentering av tiden. Det store volumet av disse elementene understreker en hensynsløs tilnærming til stoffbruk, som om medisinene i seg selv representerer en form for flukt eller utforskning.
Sitatet understreker en mentalitet der akkumulering av medisiner blir en opplevelse i seg selv, og gjenspeiler en dypere filosofisk undersøkelse av avhengighet og overskudd. Thompson antyder at når man først blir fordypet i en slik samling, blir tilbøyeligheten til å overskride normale grenser uimotståelig. Hans fortelling avslører ikke bare det fysiske forbruket av disse stoffene, men også de psykologiske implikasjonene av en slik forfølgelse, preget av et ønske om frigjøring og eventyr, uavhengig av potensielle konsekvenser.