Vi dro omtrent midnatt og gikk ned bakken i stillhet. Natten var muggy, og rundt meg følte jeg det samme presset, en følelse av tid som suste forbi mens det så ut til å stå stille. Hver gang jeg tenkte på tiden i Puerto Rico, ble jeg påminnet om de gamle magnetiske klokkene som hang på veggene i klasserommene mine på videregående. Nå og da ville en hånd ikke bevege seg på flere minutter - og hvis jeg så på den lenge nok, og lurte på om den endelig hadde brutt sammen, ville det plutselige klikket på hånden som hoppet tre for fire hakk, skremme meg når det gjaldt.
(we left about midnight and walked down the hill in silence. the night was muggy, and all around me i felt the same pressure, a sense of time rushing by while it seemed to be standing still. whenever i thought of time in puerto rico, i was reminded of those old magnetic clocks that hung on the walls of my classrooms in high school. every now and then a hand would not move for several minutes -- and if i watched it long enough, wondering if it had finally broken down, the sudden click of the hand jumping three for four notches would startle me when it came.)
I "The Rum Diary" reflekterer fortelleren over en sent på kvelden nedover en høyde, omsluttet i en tykk, krusete atmosfære. Når de beveger seg i stillhet, vever en følelse av tidens dualitet - å rusende, men stillestående - å skape en tung atmosfære som resonerer dypt. Dette øyeblikket fremkaller minner fra gamle magnetiske klokker fra skolen, der Time's Passage ofte følte seg suspendert, noe som førte til overraskelsesøyeblikk når hendene plutselig skulle hoppe fremover.
Denne følelsen av tid skaper et kontemplativt bakteppe for fortelleren, og understreker spenningen mellom persepsjon og virkelighet. I Puerto Rico tar tiden på seg en unik kvalitet, og blir både en følgesvenn og en kilde til frustrasjon, og fremhever kampen for å forstå den flyktige naturen til opplevelser midt i livets jevn flyt.