I "Paris to the Moon" reflekterer Adam Gopnik over tristheten ved å innse at endring er en uunngåelig del av livet, noe utenfor vår kontroll. Denne åpenbaringen resonerer dypt med opplevelsene man møter i en by som Paris, der essensen av ting hele tiden er i fluks. Gopnik fanger den bittersøte naturen til denne kunnskapen, og fremkaller en følelse av nostalgi sammenvevd med aksept.
Følelsen av tristhet kommer fra å forstå at tiden endrer alt, inkludert elskede øyeblikk og steder. Gopniks forfatterskap illustrerer hvordan denne bevisstheten kan fremkalle et unikt parisisk følelse, preget av både takknemlighet og melankoli. Byens skjønnhet ligger i dens evne til å fremkalle slike dyptgripende refleksjoner over endring og tidens gang.