Det som var vanvittig var ikke anti-amerikanismen, som er forståelig og til og med, i sin Astérix-stil motstand mot amerikansk dominans, beundringsverdig. Det som er vanvittig er den intetsigende vissheten, mangelen på årvåken nysgjerrighet, manglende evne til kritisk selvrefleksjon, beredskapen til å affere erreur distante og vente på at noen andre endrer papiret.
(What was maddening was not the anti-Americanism, which is understandable and even, in its Astérix-style resistance to American domination, admirable. What is maddening is the bland certainty, the lack of vigilant curiosity, the incapacity for critical self-reflection, the readiness to afficher erreur distante and wait for somebody else to change the paper.)
I "Paris to the Moon" reflekterer Adam Gopnik over anti-amerikanismens natur, og ser på det som både forståelig og til tider prisverdig i sin motstand mot opplevd amerikansk dominans. Imidlertid uttrykker han frustrasjon ikke med selve følelsen, men med den urokkelige sikkerheten og selvtilfredsheten som ofte følger med slike synspunkter. Denne mangelen på kritisk tenking og selvinnsikt skiller seg ut for ham.
Gopnik hevder at de som kritiserer Amerika kan mangle nysgjerrighet til å undersøke sin egen tro og forutsetninger. Han kritiserer tendensen til å koble seg fra refleksjon og å stole på eksterne krefter til å be om endring, i stedet for aktivt å stille spørsmål ved og utvikle ens egne perspektiver.