Da jeg forlot klassen den dagen, fortalte jeg dem ikke hva jeg selv begynte å oppdage: hvor lik vår egen skjebne ble til Gatsbys. Han ønsket å oppfylle drømmen sin ved å gjenta fortiden, og til slutt oppdaget han at fortiden var død, nåtiden en skam, og det var ingen fremtid. Var dette ikke likt vår revolusjon, som hadde kommet i navnet til vår kollektive fortid og hadde ødelagt livene våre i drømmen?
(When I left class that day, I did not tell them what I myself was just beginning to discover: how similar our own fate was becoming to Gatsby's. He wanted to fulfill his dream by repeating the past, and in the end he discovered that the past was dead, the present a sham, and there was no future. Was this not similar to our revolution, which had come in the name of our collective past and had wrecked our lives in the name of dream?)
I Azar Nafisis memoar reflekterer hun et øyeblikk etter klassen når hun innser de urovekkende parallellene mellom livet og Gatsby. Gatsbys besettelse av fortiden og hans meningsløse forfølgelse av en drøm fører til slutt til hans undergang, da han finner ut at fortiden ikke kan gjenopplives og nåtiden gir ham ikke noe reelt løfte. Denne åpenbaringen ber Nafisi om å trekke en sammenheng mellom Gatsbys skjebne og hennes eget samfunns revolusjon, som også søker å gjenvinne en strålende fortid, men likevel har resultert i fortvilelse og uoppfylte drømmer.
Nafisis innsikt fremhever ironien ved å forfølge idealer som kan være forankret i fortiden mens han ignorerer realitetene i nåtiden. Akkurat som Gatsbys liv smuldret rundt hans uoppnåelige ønsker, stiller hun spørsmål ved om revolusjonen deres virkelig tjente sitt folk eller bare vedtok en drøm som hadde blitt ødeleggende. Jakten på disse drømmene, antyder hun, kan føre til en blindvei, noe som gjenspeiler en delt tragedie mellom litteratur og det virkelige liv.