Da Švejk deretter beskrev liv i det galne asylet, gjorde han det i eksepsjonelt eulogistiske termer: 'Jeg vet egentlig ikke hvorfor disse looniene blir så sinte når de blir holdt der. Du kan krype naken på gulvet, hyl som en sjakal, raseri og bite. Hvis noen gjorde dette hvor som helst på promenaden, ville folk bli overrasket, men der er det den vanligste eller hagen å gjøre. Det er en frihet der som ikke engang sosialister noen gang har drømt om.
(When Švejk subsequently described life in the lunatic asylum, he did so in exceptionally eulogistic terms: 'I really don't know why those loonies get so angry when they're kept there. You can crawl naked on the floor, howl like a jackal, rage and bite. If anyone did this anywhere on the promenade people would be astonished, but there it's the most common or garden thing to do. There's a freedom there which not even Socialists have ever dreamed of.)
I Jaroslav Hašeks "The Good Soldier Švejk", reflekterer karakteren Švejk over livet i et galningsasyl med en overraskende følelse av takknemlighet. Han bemerker friheten som de innsatte er frihet, der ukonvensjonell atferd som kryping, hyling eller rasing aksepteres. Denne observasjonen fremhever kontrasten mellom den frigjørende atmosfæren i asylet og samfunnets restriktive normene, noe som antyder at ekte frihet ligger i fravær av samfunnsdom.
Švejks kommentarer til asylet avslører en dypere kommentar til galskapens natur og samfunnsforventninger. Mens mennesker utenfor asylet kan bli sjokkert over slik oppførsel, er det vanlig og til og med befriende. Hans eulogistiske beskrivelse innebærer at det er en viss skjønnhet i å være uhemmet av samfunnsnormer, og antyder absurditeten i sosiale konvensjoner og grensene de pålegger individuelt uttrykk.