Hvorfor er det i romaner med en melding, skurkene er så redusert at det er som om de kommer til oss med et skilt på pannen og sier: Vær forsiktig, jeg er et monster? Oppgir ikke Koranen at Satan er en forførere, en frister med et lumsk smil?
(Why is it that in novels with a message, the villains are so reduced that it is as if they come to us with a sign on their forehead saying: Beware, I am a monster? Doesn't the Koran state that Satan is a seducer, a tempter with an insidious smile?)
I romaner som bærer en moralsk leksjon, virker antagonister ofte altfor forenklede, nesten tegneserieaktig. De blir fremstilt så tydelig som skurker at det føles som om de har en etikett som kunngjør sin ondsinnede hensikt. Denne reduksjonen av kompleksitet undergraver de mørkere, mer nyanserte aspektene av menneskets natur, noe som fører til mangel på dybde i utforskningen av det onde.
Azar Nafisi reflekterer over skildringen av det onde i litteraturen ved å referere til Koranens skildring av Satan som en sjarmerende, villedende figur i stedet for et greit monster. Denne innsikten antyder at ekte ondskapsfullhet ofte er skjult bak en fasade, og tvinger oss til å konfrontere den subtile, mer lumske naturen til urett i stedet for å stole på forenklede karakteriseringer.