I sitt arbeid "Small Wonder" reflekterer Barbara Kingsolver over den doble naturen ved å skrive som både en vanskelig, men likevel helbredelsesprosess. Hun uttrykker at skriving fungerer som et personlig utløp i krisetider, i likhet med en form for bloddonasjon, der ord kan ha en betydelig innvirkning. Denne metaforen understreker viktigheten av uttrykk i utfordrende perioder.

Kingsolver håper at hennes skriftlige ord vil holde ut langt lenger enn det midlertidige livet til en bloddonasjon. Hun formidler en følelse av haster angående relevansen av disse refleksjonene, ettersom personlige og samfunnskriser ofte overlapper hverandre og strekker seg over tid. Skrivingen blir et middel til å mestre og koble til, med ønsket om at det skal resonere langt utover den opprinnelige konteksten.