Å skrive, som både var smertefullt og palliativ for meg, viste seg å være min egen måte å gi blod i en krise. Jeg kan bare håpe denne ordenheten vil ha en lengre holdbarhet enn de førtito dagene med en blodenhet, da denne kritiske tiden smelter sømløst inn i den neste.
(Writing, which was both painful and palliative for me, turned out to be my own way of giving blood in a crisis. I can only hope this unit of words will have a longer shelf life than the forty-two days of a unit of blood, as this critical time blends seamlessly into the next one.)
I sitt arbeid "Small Wonder" reflekterer Barbara Kingsolver over den doble naturen ved å skrive som både en vanskelig, men likevel helbredelsesprosess. Hun uttrykker at skriving fungerer som et personlig utløp i krisetider, i likhet med en form for bloddonasjon, der ord kan ha en betydelig innvirkning. Denne metaforen understreker viktigheten av uttrykk i utfordrende perioder.
Kingsolver håper at hennes skriftlige ord vil holde ut langt lenger enn det midlertidige livet til en bloddonasjon. Hun formidler en følelse av haster angående relevansen av disse refleksjonene, ettersom personlige og samfunnskriser ofte overlapper hverandre og strekker seg over tid. Skrivingen blir et middel til å mestre og koble til, med ønsket om at det skal resonere langt utover den opprinnelige konteksten.