Bjørner og ulver er våre eventyrarkenemier, og i disse historiene lærer vi barna våre bare, og alltid, å drepe dem, i stedet for å tippe fortid og la dem sove. Kanskje det er grunnen til at jeg blir trøstet av bildet av et lite barn som er krøllet i omfavnelsen av en morsbjørn. Vi trenger nye bjørn- og ulvefortellinger for vår tid, siden så mange av våre gamle ser ut til å gjøre oss ikke bra. Nå finner vi ut at det krever alle anstrengelser og fantasi å trekke tilbake, for å stoppe i sporene våre som sult og jaktet, for å stoppe vår vane med å drepe, før alle slags liv vi vet kommer til randen av utryddelse.
(Bears and wolves are our fairy-tale archenemies, and in these tales we teach our children only, and always, to kill them, rather than to tiptoe past and let them sleep. Maybe that's why I'm comforted by the image of a small child curled in the embrace of a mother bear. We need new bear and wolf tales for our times, since so many of our old ones seem to be doing us no good. Now we're finding that it takes our every effort of will and imagination to pull back, to stop in our tracks as hunger and hunted, to halt our habit of killing, before every kind of life we know arrives at the brink of extinction.)
i eventyr, blir bjørner og ulver ofte fremstilt som antagonistene, og forsterker en fortelling som oppfordrer barn til å se disse skapningene som trusler i stedet for å respektere dem som en del av naturen. Dette perspektivet innebærer et behov for nye historier som feirer sameksistens snarere enn kamp, spesielt når vi konfronterer moderne utfordringer angående bevaring av dyreliv. Bildet av et barn med en bjørn fremkaller en følelse av harmoni...