Yossarian var også kald, og skjelver ukontrollert. Han kjente gåsekonser som klappet over ham mens han stirret fortvilet mot den dystre hemmelige, Snowden hadde sølt over det rotete gulvet. Det var lett å lese meldingen i entrailene hans. Mennesket var sak, det var Snowdens hemmelighet. Slipp ham ut et vindu, så faller han. Sett fyr på ham, og han vil brenne. Begrav ham, og han vil råtne, som andre typer søppel. Ånden er borte, mennesket er søppel. Det var Snowdens hemmelighet. Modenhet var alt. Jeg er kald, 'sa Snowden. 'Jeg er kald.
(Yossarian was cold, too, and shivering uncontrollably. He felt goose pimples clacking all over him as he gazed down despondently at the grim secret Snowden had spilled all over the messy floor. It was easy to read the message in his entrails. Man was matter, that was Snowden's secret. Drop him out a window and he'll fall. Set fire to him and he'll burn. Bury him and he'll rot, like other kinds of garbage. The spirit gone, man is garbage. That was Snowden's secret. Ripeness was all.I'm cold,' Snowden said. 'I'm cold.)
I denne passasjen fra "Catch-22" opplever Yossarian en dyp følelse av fortvilelse når han konfronterer den brutale virkeligheten av liv og død. Bildene av Snowdens sølte entrails fungerer som en sterk påminnelse om fysiskheten i menneskets eksistens. Yossarian innser at uten ånd eller formål reduseres mennesker til bare saken, i likhet med søppel som forfaller når de fjernes fra livets varme.
Snowdens repetisjon av "I'm Cold" understreker skjørheten og sårbarheten i menneskelivet. Dette øyeblikket innkapsler ideen om at eksistens er en forbigående tilstand, og når man blir frastjålet essensen, blir de livløse og meningsløse. Det gripende budskapet gjenspeiler Hellers temaer om krigens absurditet og det uunngåelige forfallet som alle mennesker står overfor.