I "Catch-22" opplever Yossarian en dyp sorg for et fattig individ, og føler en overveldende trang til å slippe ut voldsomt mot et ansikt som symboliserer dypere samfunnsspørsmål. Denne intense følelsen gjenspeiler ikke bare personlig frustrasjon, men en kollektiv empati for lidelsene til mange, særlig de fattige barna i Italia.
Denne reaksjonen viser Yossarars akutte bevissthet om de tøffe realitetene rundt ham og hans kamp for å forene følelsene hans med urettferdighetene han er vitne til. Hans ønske om å eliminere representasjonen av slike smerter antyder et komplekst samspill mellom empati og hjelpeløshet i møte med systemisk fattigdom.