Et budskap ble sendt av regimet til de troende: for å overleve måtte de være lojale mot bare en tolkning av troen, og å akseptere den nye politiske rollen til presteskapet. Far følte at dette stavet slutten på islam i landet vårt, og han hadde et poeng. 'Ingen utenlandsk makt,' sa han, 'kan ødelegge islam slik disse menneskene har.
(A message was sent by the regime to the faithful: to survive they would have to be loyal to only one interpretation of the faith, and to accept the new political role of the clergy. Father felt that this spelled the end of Islam in our country, and he did have a point. 'No foreign power,' he said, 'could destroy Islam the way these people have.)
Regimet formidlet et klart budskap til sine etterfølgere: for å tåle, må de vise urokkelig lojalitet til en entall tolkning av deres tro, og dermed akseptere presteskapets nyvunne politiske makt. Denne utviklingen plaget far dypt, da han trodde den betegnet en alvorlig fremtid for islam i deres nasjon. Han hevdet at innenlandske styrker utgjorde en større trussel mot religionen enn noen ytre innflytelse.
Fars perspektiv antyder at manipulering av religiøs tro fra politiske enheter undergraver essensen av troen i seg selv. Hans klagesang fremhever en dyp bekymring for islams integritet, da han følte at en slik kontroll til slutt ville føre til dens nedgang i samfunnet deres.