Antonia forsto de skadelige effektene av misunnelse, og anerkjente det som en betydelig årsak til menneskelig misnøye. Hun trodde at denne følelsen hadde en dypere innvirkning på folks liv enn de ofte erkjente. Ved å unnlate å anerkjenne omfanget av misunnelse i seg selv og andre, kunne enkeltpersoner savne de underliggende årsakene til deres ulykkelighet.
Denne innsikten fremhever ideen om at misunnelse kan være en stille, men kraftig styrke, som påvirker forhold og oppfatninger. Antonias bevissthet om denne følelsen fungerer som en påminnelse om at erkjennelse av misunnelse kan føre til personlig vekst og forbedret velvære.