Fordi ensomhet hadde gjort et utvalg i hennes minne og hadde brent de dimme haugene med nostalgisk avfall som livet hadde samlet seg i hjertet hennes, og hadde renset, forstørret og evig de andre, de mest bitre.
(Because solitude had made a selection in her memory and had burned the dimming piles of nostalgic waste that life had accumulated in her heart, and had purified, magnified, and eternalized the others, the most bitter ones.)
I Gabriel García Márquezs "One Hundred Years of Solitude" spiller Solitude en dyp rolle i utformingen av hovedpersonens minner. Det fungerer som et filter, og siktet gjennom rotet av tidligere opplevelser og følelser for å fremheve viktige øyeblikk, spesielt de mer smertefulle. Denne prosessen eliminerer ikke bare trivielle minner, men lar også de mer effektive, bitre minnene skinne lysere i hennes sinn.
Gjennom ensomhet opplever hovedpersonen en form for rensing som forvandler hennes erindringer. Handlingen med å reflektere isolert bringer klarhet, slik at hun kan konfrontere intensiteten i hennes følelser fra tidligere. Dette selektive minnet fremhever hvordan ensomhet kan forme ens identitet og emosjonelle landskap, noe som fører til en dypere forståelse av personlig lidelse og spenst.