Det var alltid noen utenfor krittsirkelen. Noen som trengte penger, noen som hadde en sønn med kikhoste, eller noen som ønsket å gå av og sove for alltid fordi han ikke kunne tåle den dritt smaken av krig i munnen og som likevel sto på oppmerksomhet for å informere ham: "Alt normalt, oberst." Og normalitet var nettopp den mest fryktelige delen av den uendelige krigen: ingenting skjedde.
(There was always someone outside of the chalk circle. Someone who needed money, someone who had a son with whooping cough, or someone who wanted to go off and sleep forever because he could not stand the shit taste of war in his mouth and who nonetheless, stood at attention to inform him: "Everything normal, Colonel." And normality was precisely the most fearful part of that infinite war: nothing ever happened.)
Sitatet gjenspeiler den gjennomgripende følelsen av fortvilelse og den tunge belastningen i livet under krig. Det illustrerer hvordan individer utenfor "krittkretsen" av sikkerhet griper med kriser - det være seg økonomisk motgang, sykdom eller den emosjonelle bompengene i konflikt. Hver karakter representerer de uopphørlige kampene som mennesker som mennesker står overfor, til tross for deres lidelse, fremdeles må følge fasaden av normalitet, ofte på bekostning av sin egen velvære.
Uttrykket "alt normalt, oberst" omslutter ironien i krigstidens eksistens, der begrepet 'normal' blir en kjølig indikator på status quo midt i kaos. Den peker på frykten som er innebygd i krigens rutine, og antyder at i en tilstand av konstant konflikt er det mest skremmende aspektet stagnasjonen av selve livet, der ingenting endres og smertene fortsetter uforminsket. Denne kommentaren til normalitet fremhever den emosjonelle nummenheten som kan følge med pågående traumer, og forsterke romanens temaer for ensomhet og den menneskelige tilstanden.