Da hun tenkte at det ville trøste ham, tok hun et stykke trekull og slettet de utallige kjærlighetene som han fremdeles skyldte henne for, og hun fikk frivillig opp sin egen mest ensomme tristhet for ikke å la ham være i fred.
(Thinking that it would console him, she took a piece of charcoal and erased the innumerable loves that he still owed her for, and she voluntarily brought up her own most solitary sadnesses so as not to leave him alone in his weeping.)
I denne passasjen fra "hundre år med ensomhet" prøver en karakter å lindre en annens sorg ved å slette kjærlighetens gjeld, som symboliserer et ønske om å lette den emosjonelle belastningen de deler. Ved å eliminere disse forpliktelsene, søker hun å fremme en følelse av lettelse og forbindelse, og demonstrerer hennes empati og vilje til å legge noe av hans sorg.
Videre konfronterer hun sin egen dype tristhet, og velger å avsløre hennes sårbarheter. Denne handlingen med å dele personlige smerter tjener til å bygge bro mellom ensomheten, og understreker temaet kameratskap i lidelse. Hennes uselviskhet fremhever de dype emosjonelle båndene mellom individer, noe som antyder at gjensidig forståelse kan gi trøst i tider med fortvilelse.