Til slutt kom vi over en oppgang og jeg så Karibia ... min første følelse var et vilt ønske om å drive en stav i sanden og kreve stedet for meg selv. Stranden var hvit som salt, og avskåret fra verden av en ring av bratte åser som møtte havet. Vi var på kanten av en stor bukt og vannet var den klare, turkise fargen du får med en hvit sandbunn. Jeg hadde aldri sett et slikt sted. Jeg ønsket å ta av meg alle klærne mine og aldri bruke dem igjen.
(Finally we came over a rise and I saw the Caribbean...My first feeling was a wild desire to drive a stake in the sand and claim the place for myself. The beach was white as salt, and cut off from the world by a ring of steep hills that faced the sea. We were on the edge of a large bay and the water was that clear, turquoise color that you get with a white sand bottom. I had never seen such a place. I wanted to take off all my clothes and never wear them again.)
Fortelleren om "The Rum Diary" opplever et dyptgripende øyeblikk av ærefrykt når de ser Karibia for første gang. Scenens skjønnhet fremkaller et sterkt ønske om å hevde det som sin egen, og fremhever lokket av den uberørte naturen som omgir ham. Stranden beskrives levende, med sin lyse hvite sand og de omsluttende åsene som skaper en følelse av tilbaketrukkethet, noe som får det til å føles som et personlig paradis.
Dette møtet med landskapet vekker en dyp lengsel etter frihet og en pause fra samfunnets begrensninger. Fortellerens ønske om å kaste klærne hans symboliserer et ønske om å omfavne en mer naturlig og frigjort tilværelse på et sted som føles uberørt av omverdenen. Klarheten i det turkise vannet understreker ytterligere den uberørte kvaliteten på denne idylliske omgivelsen, noe som gjør det til en minneverdig og transformativ opplevelse for ham.