Jeg hadde en følelse av at over hele Amerika så dumme argumenter fant sted på gatehjørner og i barer og restauranter. Over hele Amerika trakk folk legitimasjon ut av lommene og stakk dem under andres nese for å bevise at de hadde vært et sted eller gjort noe. Og jeg trodde en dag alle i Amerika plutselig vil hoppe opp og si "Jeg tar ikke noe dritt!" Og begynn å presse og forbanne og klappe på mannen ved siden av ham.
(I had the feeling that all over America such stupid arguments were taking place on street corners and in bars and restaurants. All over America, people were pulling credentials out of their pockets and sticking them under someone else's nose to prove they had been somewhere or done something. And I thought someday everyone in America will suddenly jump up and say "I don't take any shit!" and start pushing and cursing and clawing at the man next to him.)
I William S. Burroughs '"og flodhestene ble kokt i tankene sine," Forfatteren reflekterer over en gjennomgripende kultur av små argumenter som oppstår over hele Amerika. Disse tvistene, som ofte dukker opp i offentlige rom som gatehjørner og barer, antyder et samfunn fiksert på legitimasjon og validering, med enkeltpersoner som konkurrerer for å bevise sine erfaringer og prestasjoner. Dette skaper en giftig atmosfære av en-upmanship der personlig verdi er bundet til å demonstrere overlegenhet over andre.
Burroughs ser for seg et tippepunkt der frustrasjon kulminerer med kaos, med folk som reiser seg mot hverandre i en bølge av sinne og trass. Uttrykket "Jeg tar ikke noe dritt!" fanger essensen av dette opprøret mot samsvar og samfunnsforventninger. Dette følelsen innebærer en kollektiv lengsel etter autentisitet og avvisning av de overfladiske standardene som har kommet til å dominere interaksjoner, og understreker belastningen under overflaten av sosial livlighet i Amerika.