Jeg vet nå at nesten alle lurer på noe sånt, før eller siden og uansett hva han eller hun gjør, men en av de blandede velsignelsene ved å være tjue og tjueen og til og med tjuetre er overbevisningen om at ingenting som dette, alle bevis for det motsatte til tross for noen gang har skjedd noen før.
(I know now that almost everyone wonders something like that, sooner or later and no matter what he or she is doing, but one of the mixed blessings of being twenty and twenty-one and even twenty-three is the conviction that nothing like this, all evidence to the contrary notwithstanding, has ever happened to anyone before.)
I sitt essay "Slouching Mot Bethlehem" reflekterer Joan Didion over den universelle opplevelsen av å stille spørsmål ved ens plass i verden, spesielt i ung voksen alder. Hun fremhever at folk ofte sliter med eksistensielle tvil, i frykt for at kampene deres er unike, til tross for realiteten som mange deler lignende følelser. Denne introspeksjonen er vanlig blant dem i begynnelsen av tjueårene, som kan føle seg isolert i sine opplevelser selv når de er omringet av andre.
Didion understreker ungdommens kompleksitet, og fremstiller den som en tid preget av både forvirring og selvoppdagelse. Følelsen av at ens emosjonelle uro er enestående, uavhengig av bevis for det motsatte, illustrerer intensiteten i ungdommens overbevisning. Disse blandede velsignelsene fra ungdom skaper en følelse av både identitet og fremmedgjøring, og får enkeltpersoner til å søke forståelse i en tilsynelatende kaotisk verden.