Når vi begynner å lure oss selv til ikke å tenke at vi vil ha noe eller trenger noe, ikke at det er en pragmatisk nødvendighet for oss å ha det, men at det er et moralsk imperativ at vi har det, da er når vi blir med på de fasjonable galne, og da er når den tynne sutringen av hysteri blir hørt i landet, og da er når vi er i dårlige problemer. Og jeg mistenker at vi allerede er der.
(When we start deceiving ourselves into thinking not that we want something or need something, not that it is a pragmatic necessity for us to have it, but that it is a moral imperative that we have it, then is when we join the fashionable madmen, and then is when the thin whine of hysteria is heard in the land, and then is when we are in bad trouble. And I suspect we are already there.)
I sitt arbeid "slouching mot Bethlehem" utforsker Joan Didion begrepet selvbedrag angående våre ønsker og behov. Hun advarer om at når vi overbeviser oss selv om at våre ønsker ikke bare er personlige valg, men moralske forpliktelser, risikerer vi å miste kontakten med virkeligheten. Dette skiftet kan føre til et kollektivt hysteri, der grensene mellom nødvendighet og besettelse blir uskarpe, noe som indikerer en prekær situasjon for samfunnet. Didion antyder at dette fenomenet allerede er utbredt i samtidskultur.
Forfatteren påpeker at denne sinnstilstanden forvandler ønsker til opplevde moralske imperativer, noe som fører til irrasjonell atferd og tanker. Slik selvbedrag skaper et gjennomgripende klima av hysteri, der folk føler seg tvunget til å handle på sin "moralske" overbevisning snarere enn pragmatisk resonnement. Didions analyse fungerer som en forsiktighetsrefleksjon over farene ved å tillate våre ønsker å diktere en falsk følelse av etisk presserende, og fremhever en dypere samfunnsmalise som vi må ta opp.