Jeg ble ikke da skyldkjørt over å tilbringe ettermiddager på den måten, fordi jeg fremdeles hadde alle ettermiddagene i verden.
(I was not then guilt-ridden about spending afternoons that way, because I still had all the afternoons in the world.)
I sitt arbeid "slouching mot Bethlehem," reflekterer Joan Didion en tid da hun ikke følte anger for å tilbringe ettermiddagene rolig. Denne perioden i livet hennes var preget av en følelse av frihet og fraværet av haster, da hun trodde hun hadde god tid foran seg. Sitatet fanger en bekymringsløs holdning, og antyder at presset fra voksen alder og ansvar ennå ikke hadde innhentet hennes daglige øyeblikk av pusterom.
Didions perspektiv fremhever en universell opplevelse av ungdom, der tiden virker uendelig, noe som gir mulighet for overbærende ettermiddager fylt med utforskning eller avslapning. Når hun minner om, kan man føle en underliggende nostalgi kombinert med forståelsen av at slike rolige øyeblikk ofte kan visne etter hvert som livets krav øker. Denne refleksjonen fungerer som en gripende påminnelse om tidens flyktige natur og kontrasten mellom ungdommelig forlatelse og begrensningene for modenhet.