Metabolisme, reflekterte han, er en brennende prosess, en aktiv ovn. Når det slutter å fungere, er livet over. De må ta feil om helvete, sa han til seg selv. Helvete er kaldt; Alt det er kaldt. Kroppen betyr vekt og varme; Nå er vekt en kraft som jeg bukker under for, og varme, varmen min, glir bort. Og med mindre jeg blir gjenfødt, kommer den aldri tilbake. Dette er universets skjebne. Så i det minste vil jeg ikke være alene.
(Metabolism, he reflected, is a burning process, an active furnace. When it ceases to function, life is over. They must be wrong about hell, he said to himself. Hell is cold; everything there is cold. The body means weight and heat; now weight is a force which I am succumbing to, and heat, my heat, is slipping away. And, unless I become reborn, it will never return. This is the destiny of the universe. So at least I won't be alone.)
Karakteren i denne refleksjonen vurderer essensen av metabolisme, og likner den med en brennende ovn som fremmer livet. Når han innser at når metabolismen stopper, så utfordrer han også den tradisjonelle forestillingen om helvete. I stedet oppfatter han helvete som et kaldt sted, blottet for varme og vitalitet, og kontrasterer det med varmen og vekten til en levende kropp.
Han internaliserer sin kamp mot tyngdekraften og tapet av hans vitalitet, og erkjenner at uten fornyelse av hans ånd, vil hans varme forsvinne for alltid. Denne erkjennelsen av forfall fører til at han vurderer universets bredere skjebne, og finner trøst i det faktum at han ikke er alene i denne reisen mot uunngåelig endring.