Mareritt fra en hovedstad som er overveldet av tsunami, krig eller pest, overdrar oss, men katastrofen merkes først lokalt, og det er mange hjem utenfor byen.
(Nightmares of a capital city overwhelmed by tsunami, war or plague transfix us, but catastrophe is first felt locally, and there are many homes outside the city.)
Dette sitatet fanger på en gripende måte paradokset til menneskelig oppfatning og den ofte oversett innvirkningen av katastrofer i periferien. Når vi forestiller oss katastrofale hendelser som tsunamier, kriger eller plager, har tankene våre en tendens til å fokusere på de mest intense bildene knyttet til store bysentre – kaoset, ødeleggelsene, overskriftene. Likevel, under disse dramatiske scenene ligger en dyp sannhet: den tidligste og mest umiddelbare lidelsen skjer ofte i stille, upretensiøse hjem utenfor uroens episentre. Denne bevisstheten minner oss om at kriser ikke er begrenset til ikoniske steder, men bølger utover, og berører utallige liv på mer subtile, mer personlige måter. Det oppmuntrer til et skifte i perspektiv – å forstå at ødeleggelsene ikke bare er synlige i de dramatiske øyeblikkene, men også i de hverdagslige kampene som enkeltpersoner og familier står overfor i avsidesliggende eller mindre fremtredende områder. Ved å erkjenne dette ligger vår forståelse av sårbarhet, og understreker at katastrofeberedskap og respons bør strekke seg utover byer, og inkludere landlige og forstadsmessige kontekster. Sitatet fremhever også universaliteten til menneskelig skjørhet; uavhengig av plassering eller omstendighet, resonerer trusselen om katastrofe internt på måter som ofte går ubemerket hen til den manifesterer seg direkte i våre egne liv. Å reflektere over dette perspektivet fremmer medfølelse og oppmerksomhet overfor de som er utenfor vår umiddelbare opplevelse – noe som gir en bredere følelse av global sammenkobling og ansvar i møte med kriser.