Et av løftene vi gir hverandre er at vi vil prøve å hente skadene våre, prøve å ikke forlate våre døde til coyotene.
(One of the promises we make to one another is that we will try to retrieve our casualties, try not to abandon our dead to the coyotes.)
I Joan Didions "slouching mot Betlehem" understreker forfatteren viktigheten av solidaritet og ansvar i menneskelige forhold. Hun reflekterer over det kulturelle og sosiale stoffet som binder individer, og fremhever det uuttalte forpliktelsen til å se opp for hverandre, spesielt i krisetider eller tap. Dette løftet innebærer en dyp følelse av lojalitet og medfølelse som bør overskride individuelle omstendigheter, og sikre at ingen blir etterlatt i vanskelige tider.
Didions gripende observasjon understreker den moralske plikten til å ære og huske de vi har mistet. Ved å oppgi at vi ikke skal overlate våre døde til coyotene, illustrerer hun poetisk behovet for å erkjenne og hente skadene våre, både bokstavelig og metaforisk. Dette vekker oppmerksomhet til verdien av hukommelsen og den delte menneskelige opplevelsen, der minnehandelen blir en essensiell del av å opprettholde forbindelser i et samfunn.