En av disse dagene, "sa Joe vrede," folk som meg vil reise seg og styrte deg, og slutten på tyranni av den homeostatiske maskinen vil ha kommet. Dagen med menneskelige verdier og medfølelse og enkel varme vil komme tilbake, og når det skjer, noen som meg selv som har gått gjennom en prøvelse og som virkelig trenger varm kaffe for å hente ham og holde ham i å fungere når han må fungere, vil få den varme kaffen Enten han tilfeldigvis har en postcred lett tilgjengelig eller ikke.
(One of these days," Joe said wrathfully, "people like me will rise up and overthrow you, and the end of tyranny by the homeostatic machine will have arrived. The day of human values and compassion and simple warmth will return, and when that happens someone like myself who has gone through an ordeal and who genuinely needs hot coffee to pick him up and keep him functioning when he has to function will get the hot coffee whether he happens to have a postcred readily available or not.)
i Philip K. Dicks "Ubik", uttrykker Joe sin dype frustrasjon og sinne mot et samfunn dominert av kalde, mekaniske systemer som prioriterer effektiviteten fremfor menneskelige behov. Han ser for seg en fremtid der mennesker som ham vil reise seg mot denne tyranni og gjenvinne menneskelige verdier som medfølelse og varme. Joes kamp fremhever sammenstøtet mellom menneskehetens emosjonelle behov og et stivt, upersonlig system.
Denne lengsel etter et mer medfølende samfunn er krystallisert i Joe's ønske om noe så enkelt som en varm kopp kaffe. Det symboliserer et bredere behov for grunnleggende menneskelig pleie og forbindelse, og understreker at individer som har motgang, som Joe, ikke bør marginaliseres av et system som ofte overser personlige forhold til fordel for strenge forskrifter. Hans uttalelse fungerer som en kraftig påminnelse om viktigheten av empati i møte med mekanisert eksistens.