Så nå har jenta hvis liv er en krystalltreplater sitt eget sted, et sted hvor solen skinner og tvetydighetene kan settes til side litt lenger, et sted hvor alle kan være varme og kjærlige og dele fortrolelser.
(So now the girl whose life is a crystal teardrop has her own place, a place where the sun shines and the ambiguities can be set aside a little while longer, a place where everyone can be warm and loving and share confidences.)
I sitatet fra Joan Didions "Slouching Mot Bethlehem", reflekterer forfatteren over en jente som legemliggjør skjørhet og følelser, og likner livet med en "krystall -tårn." Denne metaforen antyder en delikat eksistens, en fylt med usikkerheter og kompleksiteter. Imidlertid finner jenta tilflukt i sitt eget rom, en helligdom der hun kan unnslippe byrdene fra fortiden.
Dette nye stedet symboliserer håp og varme, og tilbyr henne ikke bare komfort, men også evnen til å dyrke ekte forbindelser. Det fungerer som en påminnelse om kraften i fellesskap og kjærlighet, slik at enkeltpersoner kan dele sine innerste tanker og følelser i et miljø fritt fra livets tøffe realiteter.