Noen år gikk, men jeg mistet fortsatt ikke den undringsfølelsen om New York. Jeg begynte å verne om ensomheten i det, følelsen av at ingen til enhver tid ingen trenger å vite hvor jeg var eller hva jeg gjorde.
(Some years passed, but I still did not lose that sense of wonder about New York. I began to cherish the loneliness of it, the sense that at any given time no one need know where I was or what I was doing.)
I sine refleksjoner over New York fanger Joan Didion det varige rart hun føler for byen gjennom årene. Til tross for tidens gang, utdypes denne fascinasjonen bare når hun navigerer i dens enorme. Byen, med sine uendelige muligheter, blir ikke bare et bakteppe, men en del av identiteten hennes. Hun liker ensomheten den tilbyr, og understreker friheten som følger med anonymitet.
Didion verdsetter hennes uavhengighet i det urbane landskapet, og finner skjønnhet i ideen om at hennes oppholdssted og aktiviteter forblir ukjent for andre. Denne ensomheten lar henne sette pris på de intrikate livene i New York, noe som gjør hennes tilknytning til byen både dyptgripende og transformativ.