Et sted i organisasjonen, høyt i de øvre rekkevidde, var tankene som kvernet ut side etter side med veiledningsnotater, instruksjoner og policyerklæringer. De fleste av disse ble arkivert og glemt; Sjelden gjorde de noen forskjell for måten folk utførte sine plikter på. Men prosedyren for prosedyrer måtte gjennomgås, i samsvar med ytterligere prosessuelle retningslinjer.
(Somewhere in the organisation, high in its upper reaches, were minds that churned out page after page of guidance notes, instructions, and policy statements. Most of these were filed and forgotten; seldom did they make any difference to the way in which people carried out their duties. But the procedure for procedures had to be gone through, in accordance with further procedural guidelines.)
Passasjen beskriver et byråkratisk miljø der opprettelsen av en rekke veiledningsdokumenter, instruksjoner og retningslinjer oppstår på høye nivåer i organisasjonen. Selv om disse dokumentene er omhyggelig produsert, ender de ofte opp med å forsømme og har liten innvirkning på de ansattes faktiske arbeidspraksis. Dette fremhever en kobling mellom politikkutforming og praktisk anvendelse.
Videre indikerer vektleggingen av å følge prosessuelle trinn for å generere disse dokumentene et fokus på etterlevelse snarere enn effektivitet. Prosessen med å lage prosedyrer blir et mål i seg selv, noe som gjenspeiler en kulturell tendens til å opprettholde formaliteter i stedet for å fremme ekte forbedringer i arbeidsytelsen.