Det er en flyplass i Hermosillo, og Hermosillo ligger bare åttifem mil om guays, men å fly er å savne poenget. Poenget er å bli desorientert, shiven, av varmen og de villedende perspektivene og den undertrykkende følelsen av vogn. Veien skimrer. Øynene vil lukke.
(There is an airport in Hermosillo, and Hermosillo is only eighty-five miles about Guaymas, but to fly is to miss the point. The point is to become disoriented, shriven, by the heat and the deceptive perspectives and the oppressive sense of carrion. The road shimmers. The eyes want to close.)
I Joan Didions "Slouching Mot Bethlehem" reflekterer forfatteren opplevelsen av å reise gjennom varmen fra det meksikanske landskapet, spesielt mellom Hermosillo og Guaymas. Selv om flyreiser er et raskt middel til å dekke avstanden på åttifem miles, understreker Didion at flyging omgår essensen av reisen. Betydningen ligger i desorienteringen brakt av varmen og landets villedende visuals, noe som antyder at ekte forståelse kommer fra å engasjere seg direkte med miljøet.
Didion maler et levende bilde av den undertrykkende varmen og skimrende veier som kan overvelde sansene. Ubehaget og utmattelsen som oppleves på veien fungerer som en metafor for de dypere emosjonelle og eksistensielle refleksjonene man møter under reisen. I stedet for å søke bekvemmeligheten ved å fly, tar hun til orde for å omfavne utfordringene i reisen som kan føre til dyp innsikt om seg selv og omgivelsene.