Det er, jeg tror nå, en styrke i historier, ord i bevegelse, som enten driver dem fremover forbi ting til følelser eller ikke. Noen ganger flyr ordene over gjerdet og helt ut til følelsene.
(There is, I believe now, a force in stories, words in motion, that either drives them forward past things into feelings or doesn't. Sometimes the words fly over the fence and all the way out to the feelings.)
i Adam Gopniks "Paris to the Moon", reflekterer han over den kraftige effekten av historier og ordens bevegelse. Han antyder at ord har evnen til å overskride bare fortelling og når inn i følelsesområdet. Når de leveres effektivt, kan disse ordene fremkalle dype følelser, og forvandle dem til en dynamisk kraft som driver historien fremover.
Gopnik illustrerer at ikke alle historier oppnår denne emosjonelle forbindelsen. Noen ord kan komme til kort, forbli stillestående i stedet for å resonere med publikum. Det er dette skillet - der ord enten kan bygge bro mellom historiefortelling og ekte følelser eller ikke klarer å gjøre det - som fremhever kunsten å effektiv kommunikasjon i litteratur.