Å sende ens venner til en ordbok fra tid til annen er en av de mer sofistikerte gledene i livet, men det er en som må henges ut sparsomt: å gjøre det for ofte kan føre til beskyldninger om å ha svelget ens egen ordbok, som er som er Ikke et kompliment, uansett hvordan man ser på det.
(To dispatch one's friends to a dictionary from time to time is one of the more sophisticated pleasures of life, but it is one that must be indulged in sparingly: to do it too often may result in accusations of having swallowed one's own dictionary, which is not a compliment, whichever way one looks at it.)
I dette utdraget reflekterer forfatteren over glede som stammer fra å introdusere venner til de finere detaljene i språket, spesielt ved bruk av en ordbok. Denne handlingen er avbildet som en subtil form for sofistikering, noe som indikerer et visst kunnskapsnivå og vidd. Forfatteren advarer imidlertid mot å over bruke denne praksisen, da det kan føre til at andre oppfatter en som pedantisk eller altfor ordentlig.
Til slutt fremhever passasjen balansen mellom intelligens og ydmykhet. Selv om det kan være herlig å dele kunnskap, er det en risiko for å fremstå som pretensiøs hvis man insisterer på å stadig vise frem ens ordforråd. Dermed bør det å engasjere seg i denne aktiviteten gjøres med omtanke for å opprettholde den svake og morsomme karakteren av samtaler.