Hovedpersonen reflekterer over ideen om at verken forfedrene eller de som er forsinket, ønsker å straffe de levende for sine feil. I stedet tror hun at kjærlighet ville være den ledende kraften, og forsiktig ned som regn fra himmelen, pleie og forløser selv de mest vanvittige sjelene. Dette perspektivet fremmer en følelse av håp og medfølelse, og understreker tilgivelse over gjengjeldelse.

Dette følelsen fremhever kjærlighetens transformative kraft, noe som antyder at det kan føre til dyptgripende endringer i karakter og atferd. Karakterens optimisme maler et bilde av et velvillig univers der forståelse og aksept råder, uavhengig av tidligere forseelser.